Den skumle overgangen til voksenlivet

Helt siden jeg flyttet hjem fra Trondheim har jeg kjent på en litt ekkel følelse. Jeg har følt meg så ubrukelig. Jeg går bare og vandrer hjemme hos pappa – uten jobb, uten planer, uten mål og mening. Jeg føler egentlig at jeg har spilt stigespillet og falt tilbake til start, men jeg vet jeg er hard mot meg selv når jeg tenker det. Det eneste jeg ser fram til om dagene er den ukentlige lørdagsfesten, og det føles så tragisk. Alt føles bare litt meningsløst om dagen. Jeg er 23 år, men jeg er overhodet ikke klar for å skulle jobbe 8-16 hver dag resten av livet allerede nå. Jeg klamrer meg litt til friheten min, men jeg vil heller ikke gå rundt uten å gjøre noe nytte for meg. Jeg har fundert på om utdanningen min var den riktige veien å gå, og om jeg noen gang kommer til å finne en jobb jeg trives i. Sannsynligvis må jeg til Oslo eller utlandet for å finne en jobb innen mitt felt. Jeg er egentlig ikke villig til å flytte fra alt av familie og venner for å få en jobb, men så er det jo litt sånn at man nesten bare må reise dit det er arbeid å oppdrive.

Jeg er litt lei av dette maset om at man må ha så mye “lidenskap” for alt man gjør her i livet. For mange er ikke jobb en “lidenskap.” Det er enkelt og greit noe som betaler maten på bordet og taket over hodet. Alle fortjener å trives med det de gjør, men det kan være veldig vanskelig å klare å finne ut hva som egentlig gjør en lykkelig. Ikke alle vil risikere å miste trygghet og inntekt for å “følge drømmene sine.” Vi kan ikke alle skyte gullfuglen. Vi går rundt og lengter etter store hus og dyre biler. Vi kan ikke la andre bestemme hva suksess er for oss. For noen er suksess å være grunnleggeren av Apple, for andre er suksess å bli promotert til butikksjef på Bik Bok. Men for noen er suksess enkelt og greit å ha en jobb som betaler regningene og litt til. Til tider krever vi mennesker altfor mye av oss selv. Vi er så opptatt av å imponere og inspirere alle andre at vi ikke lenger vet når vi har det bra selv.

Jeg blir gal av å skulle tenke så stort hele tiden. Jeg tror helt ærlig ikke det er en CEO-stilling, en byvilla og en Porsche som vil gjøre meg lykkelig her i livet. Det jeg ser mest fram til i livet er å skape et hjem med Håkon, å invitere venninner på middag, og å starte en egen familie. Jeg vet godt at jeg er nødt til å få meg en jobb jeg trives i, og som gir meg en grei inntekt. Jeg er bare så himla redd for at jeg aldri skal finne det. Denne overgangen til voksenlivet er litt skummel!

Flere som føler på det samme?