“Har Håkon planer om å fri til deg snart, eller?”

Det siste året har jeg fått en del spørsmål fra folk som lurer på om Håkon og jeg har tenkt å få “fortgang på sakene” snart. “Håkon er ferdig i Polen om to år han, ja. Skal dere begynne å lage barn om et års tid da?” “Har Håkon planer om å fri til deg snart, eller?” Mitt svar lyder omtrent sånn hver gang: “HÆ? HVA? Nei faen, er du gal?!”

Jeg vil ikke gifte meg! Ikke ! Jeg vet ikke om jeg vil gifte meg i det hele tatt! Egentlig føles det litt gammeldags. Jeg tror jeg hadde følt meg litt fanget om jeg ble forlovet nå. Jeg vil ikke noe annet enn å være sammen med Håkon for resten av livet, men jeg ser heller ikke helt poenget i å skulle “oppgradere” forholdet når vi har det bra sånn ting er nå. Jeg hadde nesten syntes det var litt harry om Håkon fridde til meg nå. Haha! Men det er fordi vi er der vi er i livet, og fordi giftemål og barn føles så fjernt for oss enda. Det er vi heldigvis enige om! Vi er jo bare 23 og 24 år.

Det virker nesten som om det er forventet at alles førsteprioritet etter endt utdanning skal være å gifte seg og få barn. Det er garantert en helt fantastisk følelse å bli foreldre, men jeg begynner å svette bare jeg tenker på det nå. Det handler nok mye om hvilken vennegjeng man er i. Ingen av mine venninner er interessert i å få barn før om lenge. Har man flere venner som går i den retningen veldig tidlig, er det nok lettere å følge etter. Det er jo helt naturlig! Jeg føler at mange dømmer de som får barn tidlig, også. Mange er snare med å kommentere det hvis nybakte foreldre på min alder er ute på byen en lørdagskveld, eller hvis de reiser til Hellas på venninnetur. Jeg synes bare det er bra at de er ute og koser seg, jeg! Man er ikke en dårlig forelder fordi om man ikke er villig til å gi opp slike ting. Det får uansett være opp til hver enkelt. Man vet ikke hvilken ordning de har hjemme, og det er ingen andres sak!

Jeg klamrer meg til friheten min enn så lenge. Jeg har så mange nachspiel, shoppingturer og reiser jeg skal gjøre fra meg enda. Jeg har så mange lønningsposer jeg skal bruke på Adidassneakers og bodyer fra Missguided. Jeg tror det er mange år til jeg er klar for å bytte ut vinflaska med tåteflaska enda, men jeg gleder meg selvfølgelig til den dagen kommer. Det blir nok helt magisk! Det er bare så viktig for meg å “spare” litt på disse store begivenhetene i livet. Noen ser på 20-årene som en gylden mulighet til å være en spretten mamma og en rynkefri brud, og det forstår jeg. Men jeg tror jeg blir en kul mamma når jeg er 30 også, jeg! Jeg vil bruke 20-årene på meg selv. Studietid, reiser, fester… Jeg vil prøve meg fram karrieremessig, og sikre meg økonomisk før jeg forplikter meg til et barn i 18 år.

Hvilke tanker har dere rundt dette?